I dag ville jeg prøve noe nytt når det gjaldt det å få Storm til å stoppe opp ved slutten. Nå skal det være sagt at han har blitt mye bedre i det siste på det.
Etter tips fra Hugo forsøkte vi med spor som ikke hadde noen spor etter slutten. Jeg allierte meg med Ivar som hadde vakt på jobb og vi la ut spor over noen plener i vagleleiren. Jeg plukket Ivar opp med bil der slutten lå på hvert spor.
Det fikk ligge 45 minutter før Storm gikk dem. Han fulgte begge sporene greit og fant slutten og koste seg med dem, men han så ut til å bli ganske stresset/forvirret når det ikke gikk noe spor videre. Han sprang rundt, gikk tilbake i sporet og fulgte det på ny og på ny til slutten etter at sele og sporline var tatt av. Han var også vanskelig å få kontakt med etterpå. Så jeg er usikker på om det er den beste måten å gjøre det på. Det er jo tross alt bare ett pluss at han vil gå spor helt til de ender hos en person...
1 kommentar:
Ser at du har et godt sluttpoeng i innleggeet ditt Gro Elin. Det at hundene våre ikke gir seg når de kommer til slutten er jo faktisk bare en god ting, og noe jeg ikke ville ha forsøkt å trene bort. Når du kommer til det nivået at du skal gå skikkelige langspor - flere kilometer lange, så er det bare en fordel å ha en hund som ikke vil gi seg, men heller bare gå på til den finner en person. Trener du for mye på spor av samme lengde så venner hunden seg til at når vi har gått så og så langt så er vi ferdige, og det er jo ikke ønskelig. La heller ting komme med erfaring. Jeg har lært Odin at vi starter å søke spor når sporselen tas på, og vi er ferdige når den tas av igjen. Det betyr at jeg er veldig konsekvent på at jeg aldri kobler på sporselen og sporlina før jeg står ved sporoppsøket, og jeg tar av ham både sele og line umiddelbart etter at han har funnet slutten. I starten så fortsatte han på frittspor videre et stykke, men etterhvert så har han forstått at sporselen fungerer som en av/på-bryter for når vi skal gå spor og når vi ikke skal det...
Legg inn en kommentar