lørdag 25. oktober 2008

Helikopterkrasj i Bjerkreimsenderen...

I dag hadde vårt lag praktiske øvelser oppe ved Urdalsknuten. Vi ble delt i to puljer og fikk litt forskjellige oppgaver. Scenarioet for meg og Kristin var som følger. Ett helikopter hadde krasjet i Bjerkreimsenderen. Det var åtte ombord og fem var allerede fraktet til sykehus. Vår oppgave var å finne de resterende 3 innenfor en radius på 200 meter fra senderen. Vi markerte en nærhetsalarm til senderen på 200 meter på GPSene og trasket i vei. Kristin og jeg ble enige om å dele teigen i to, med veien som skille første halvdel. Vi vandret avgårde oppover og Clara var raskt i jobbemodus. Storm derimot trodde helt klart at vi var på tur med en kjekk tispe som han kunne snuse i rumpa og som fant mange gøye ting å leke med, så jeg var rimelig spent på om han ville komme til å søke når vi skilte lag. Clara fant alle gjenstandene på veien opp med unntak av den ene skoen. ( Det tror jeg at var min og Storms skyld for vi forstyrret henne nok litt da)

Etter å ha passert endel sauer kom vi endelig nærme nok til å begynne å søke. Men da var vinden jeg en annen retning. Vi ble enige om at jeg skulle søke på vestsiden av senderen nærmest sauene. Jeg begynte i nordvest og hadde søkt 1/8 av teigen da Storm stakk av gårde og "fant" Kristin og Clara. Han kom heldigvis tilbake da jeg ropte på han. Like etter meldte Kristin fra om at hun hadde funnet en omkommet (Hugo). Tidligere fikk vi beskjed om at Gro var blitt funnet. (Henne hadde vi gått forbi på vei opp)
Jeg fikk beskjed om å avsøke resten av teigen vår. Først gikk jeg opp til senderen for å møte de andre, men fant ut at jeg bare kunne fortsette. Storm slo på ett eller annet så vi begynte å søke sørøst for senderen. Jeg forsøkte å gå så langt ut at vi dekket den ytterste og lettest gangbare delen av teigen der først. For så å ta det vanskelige etterpå. Vi kravelt oss gjennom noen urer, vinden blåste meg overende flere ganger og den dumme skuldera verket. Og så landet også tåka i hodet på oss. Jeg var dermed svært glad da jeg oppdaget Kristin og den døde piloten på veien.
Den døde pilot kunne vise meg ett avgrenset område der han sa at den sist savnede (Ivar) hadde falt ut av helikopteret.

Vi gikk ett lite stykke i den retningen og Storm fant ett spor ( Ivars) som han fulgte ett lite stykke. Så fikk han plutselig ferten av Ivar og jobbet litt frem og tilbake for å komme opp der han lå. Gjett om vi var glade over å endelig ha funnet noen.
Storm motbeviste forresten min bekymring for om han ville forstå at vi ikke bare var på tur, for med en gang vi skilte lag så satte han i gang med å søke.

Etterpå gikk vi tilbake til KO og grillet pølser på bål i lavvoen til Kai Erik. Nam...

Dette var kjekt og lærerikt. Jeg har lært masse; blant annet så kan kupert terreng være vanskelig å dekke, vinden blåser gjerne fra flere retninger alt etter hvor du er. Jeg ser også at Storm trenger masse trening på blant annet å skjønne det at han skal jobbe selv om det er andre hunder i nærheten.

Etter lunsj var jeg figurant for Hugo og Tone. Marshall fant meg og holdt nesten på å apportere mobiltelefonen min. Jeg satt og tok bilder og så ikke at han kom :-)
Vi var akkurat ferdige med siste økt når det begynte å hagle og regne og blåse enda mer.

4 kommentarer:

Tone sa...

Ja, dere var riktig flinke alle sammen. Det var ikke de enkleste søkeforhold heller, med all den vinden...
Så bra at Storm startet å søke, selv om mor hadde sekk på ryggen!

Man lærer alltid mye av praktisk trening :-)

Anonym sa...

Er det ikke ganske imponerende hvor snakkesalige døde piloter kan være :-) ?

Gro Elin sa...

Ja ikke sant ! Men akkurat den piloten hadde vel snakket som en foss selv om hode var havnet i ett annet fylke også.....

Tone sa...

LOL :-)